Kilde: tickld
Alle i borettslaget jeg bodde i visste hvem «Stygg» var. Stygg var en hannkatt som bodde der.
Stygg elsket tre ting i denne verdenen: Slåssing, spising av søppel og, skal vi si, kjærlighet. Dette kombinert med at han bodde på gata hadde en viss effekt på Stygg.
Han hadde bare ett øye, og der det andre skulle vært var det bare et dypt hull. Han manglet også et øre på den samme siden og i det venstre beinet hadde han hatt et stygt brudd. Beinet hadde derfor leget seg på en rar måte, med en unaturlig vinkel. Derfor gikk han på en rar måte.
Halen hadde han mistet for lenge siden, alt som var igjen var en liten stump. Likevel bevegde han konstant på denne den bittelille halen.
Stygg ville ha vært en mørk grå og vakker stripete katt, hadde det ikke vært for alle sår og arr.
Hver gang noen så Stygg hadde de den samme reaksjonen: «Det der er en skikkelig stygg katt!»
Alle barna hadde blitt advart, de fikk ikke lov til å ta på den. Voksne kastet steiner mot han og spylte han med vann hvis katten nærmet seg hjemmet deres.
Stygg hadde alltid den samme reaksjonen. Hvis noen sprutet vann på den, bare sto den der, og ble klissvåt. Den bare sto der helt til du ga opp eller var ferdig. Hvis du kastet ting på han, ville han krølle seg sammen rundt føttene dine i tilgivelse.
Hver gang katten så barn ville den løpe rundt dem, mjaue høylytt og dytte hodet sitt mot hendene deres. Han ba om å få kjærlighet. Hvis du noen gang løftet ham opp, ville han begynne å male og slikke med en eneste gang.
En dag menget Stygg seg med nabohundene. Det ble ikke så godt tatt i mot, noe som førte til at Stygg fikk gjennomgå.
Fra leiligheten min kunne jeg høre skrikene, jeg prøvde å være rask ned for å hjelpe han. Da jeg kom dit lå Stygg der forslått. Det virket som om livet holdt på å renne ut av ham.
Stygg lå i en våt sirkel, beina var vridd og han lå i en rar stilling. Jeg så en tåre trille nedover kinnet.
Jeg løftet ham opp og prøvde å bære så forsiktig jeg kunne. Jeg hørte at han hveste og gapte. Jeg var sikker på at jeg påførte ham smerte.
Så kjente jeg at han slikket meg ved øret. Selv om han hadde så vondt, ville han likevel bruke sine siste krefter på å kose. Jeg holdt ham nærmere inntil brystet. Da så Stygg på meg med det ene øyet og begynte å male.
Selv mens han hadde så vondt ba han bare om litt kjærlighet og medfølelse.
I det øyeblikket syntes jeg Stygg var den peneste og fineste skapningen jeg noen gang hadde sett.
Ikke en eneste gang prøvde den å bite eller klore meg, den prøvde ikke å komme seg vekk en gang. Stygg bare så opp på meg og stolte på at jeg ville hjelpe.
Stygg døde i armene mine før jeg kom meg inn, men jeg satt lenge å holdt rundt ham. Han fikk meg til å tenke på hva det egentlig betyr å ha en god sjel og hva det vil si å elske.
Stygg lærte meg mer om godhet, kjærlighet og medfølelse enn tusen bøker, foredrag eller TV-show noen gang vil kunne. Det vil jeg alltid være takknemlig for.
Han hadde fått mange arr på utsiden, men jeg hadde fått dem på innsiden. Det var på tide å komme seg videre og på tide å lære seg å elske dypt og inderlig. Det var på tide å gi alt til de jeg bryr meg om.