Noen ganger glemmer vi hvordan tilstanden i andre land er. Hvordan andre mennesker har det. Noen ganger trenger vi å bli minnet om hvordan ting kunne vært, hvordan de kan bli.
Anette Wingerei Stulen (24) har skrevet et innlegg på Facebook som får oss til å tenke. Det har fått mye oppmerksomhet, og mange positive kommentarer. Anette treffer oss med sine ord.
Vi har det godt i Norge. For mennesker i andre land er Anettes ord kanskje virkelighet. Hverdagen. Det må vi ikke glemme.
Anette skildrer på en måte som gjør at ting settes i perspektiv.
Kilde: Facebook / Anette Wingerei Stulen
Innlegget publiseres med tillatelse.
I dag tok jeg og Freia 20-bussen fra Skøyen mot Sagene. En svensk dame setter seg ved siden av oss og er, som mange andre, nysgjerrig på Freia. Vi snakker om hund, hun forteller om to hunder hun hadde før hun flyttet til Norge for å jobbe. Og danse. Hun går av på Majorstuen. To sekunder etterpå smeller det. Tykk, grå røyk velter frem og blander seg med høye rop, angst og frykt.
Mennesker løper i alle retninger. Det er kaos.
Flere av rutene på bussen blir blåst inn i det det smeller. En mann har et stort glasskår i hodet. En annen flere mindre biter i armen. En barnevogn ligger veltet i midtgangen. Barnet gråter. Moren skriker i frykt og fortvilelse. Utenfor er det mennesker og biler over alt. En gutt i 20-årene filmer alt med mobilen sin. Han minner meg om Oscar.
Vi kommer oss omsider videre. Bort fra røyken. Og kaoset. Akkurat i det vi svinger ut fra bussholdeplassen, ser jeg henne; Den svenske damen jeg akkurat hadde snakket med. Hun ligger livløs utenfor det som en gang var inngangen til McDonalds. Du skulle blitt i Sverige, tenker jeg.
Jeg tenker på familien min hjemme i Porsgrunn. Lurer på om de er trygge. Jeg har ikke hørt fra dem på flere dager. Men ofte er jo intet nytt, godt nytt.
Kristine ringer meg fra Drammen; Hun har hørt at flere demonstranter har blitt skutt og drept på Karl Johan, hun lurer på om jeg er i sikkerhet.
De er fortsatt uten nye forsyninger av mat og drikke, i Drammen. Byen er sperret av. Ingen slipper inn eller ut. Verden lukker øynene. Hjelpeorganisasjonene er maktesløse. Internasjonale journalister nektes innreise i Norge.
Jeg har hørt rykter om at FN har sendt inn seks delegater til å bistå i fredsforhandlingene. Ikke sekstusen. Ikke en gang sekshundre eller seksti. Men SEKS MENNESKER for å hjelpe oss, her vi er.
Vi er avhengig av oss selv. Av borgerjournalistene. Av han som filmet på bussen da bomben gikk av. Av meg. Av Kristine; Hun skal ut senere og filme en live-overførsel av en demonstrasjon. Vær forsiktig, sier jeg. Vi snakkes i morgen, sier hun.
Bussen kjører forbi Ullevål og jeg kaster et blikk på ruinene av det som pleide å være et sykehus.
Regimet har bombet det sønder og sammen og tatt med seg alt av utstyr. Det eneste stedet vi nå kan få noe som likner på medisinsk hjelp er på undergrunnsklinikkene, hvor de mangler det meste av medisiner og utstyr. Jeg kjenner mange som ikke klarer seg lenge uten riktig medisinsk hjelp. Og flere som allerede har tapt den kampen.
I leiligheten hjemme på Sagene, står jeg i det som pleide å være kjøkkenet, og ser ut på det som en gang var en fredelig bygård. Jeg hører bombene som går av med bare minutters mellomrom. Jeg ser over på verandaen der det gamle, søte ekteparet, som alltid stelte med blomstene sine, bodde.
Det er flere uker siden de døde, da regimet bombet bygården vår. Det er ikke mange igjen her nå.
Han alltid blide, veldig hyggelige mannen i leiligheten to etasjer under flyktet med sønnen sin på ett år i båt for en uke siden.
Jeg håper de har klart seg. At noen har plukket dem opp og gitt dem mat og klær. Ryktene sier noe annet. Ryktene sier at verden snur ryggen til. Lar dem drukne. Eller fryse ihjel. Eller sulte. Ryktene sier at de sendes tilbake. Jeg håper det bare er rykter – jeg frykter at det ikke er det.
Jeg tar med meg tingene jeg skulle hente og går ned i vaskekjelleren, hvor vi sover, de få som er igjen her.
Hver dag våkner vi til bombing og ødeleggelser. Verden er ikke interessert. De tror oss ikke.