Kilde: tickld
En lærer skulle hjelpe en 1. klassing med å ta på seg støvlene.
Jonas spurte om hun kunne hjelpe han, og hun forstod fort hvorfor han ikke hadde klart det selv.
Uansett hvor mye hun dyttet, holdt og presset ville ikke foten skli på plass i støvelen.
Da hun til slutt hadde fått på støvel nummer to var hun klam av svette.
Hun begynte nesten å gråte da Jonas sa: «Frøken, de er på feil bein».
Hun tok en rask titt og så at joda, de var på feil bein. Det var ikke noe lettere å ta støvlene av igjen, de satt nesten helt fast.
Læreren beholdt roen mens de sammen jobbet for å få støvlene på igjen, denne gangen på riktig fot.
Så sa Jonas: «Dette er ikke mine støvler!»
Istedenfor å stupe mot ham og skrike: «Jonas! Hvorfor sa du ikke det!?» beit hun seg hardt i tungen.
Nok en gang kjempet hun for å få tatt av støvlene som ikke passet.
Da sa guttungen: «De tilhører broren min. Mamma tvang meg til å ha de på i dag».
Lærer visste ikke om hun skulle le eller gråte.
Hun tok seg sammen, tørket litt svette fra pannen og pustet dypt inn før hun brukte sine siste krefter på å nok en gang hjelpe han på med støvlene.
«Sånn, hvor er vottene dine, Jonas?» spurte læreren.