Kilde: Tickld

Jeg satt ved baren på en lokal restaurant og spiste lunsj. Jeg hadde tatt meg en pause fra det daglige stresset. Jeg satt der og tenkte på hvor vanskelig jeg hadde hatt det i det siste og hvor lei jeg var av det jeg holdt på med. Jeg eier et eiendomsfirma og har aldri følt at jeg har gjort noen forskjell i noen sitt liv.

Mens jeg satt der og syntes synd på meg selv kom en ung og pen jente inn døra. Det så ut som om hun var rundt 25 år. Hun satt seg ned ved et bord og ventet på en venn.

Jeg la merke til at hun prøvde å gjemme seg bort og unngå folk sine blikk. Hjertet mitt sank.

Man kunne se at hun var i ferd med å miste håret. Det var tydelig at den unge kvinnen fikk cellegift.

Jeg satt der og så på henne, prøvde å samle meg og så at hun hadde det vanskelig.

Jeg syntes så synd på henne, og jeg så for meg hvordan det måtte være å gå igjennom noe sånt. Jeg vet i hvert fall noe om hvordan hun har det.

Du skjønner det, jeg måtte begrave min kone. Mitt livs kjærlighet. Det er bare noen få år siden. Jeg så henne sakte men sikkert forsvinne.

Jeg følte behov for å gi jenta håp. Men hvordan? Hva kunne jeg gjøre?

Så slo det meg. Jeg ropte på servitrisen og sa at jeg ville kjøpe lunsj til jenta og hennes venn. Jeg sa også til henne at jeg ikke ville de skulle vite det var fra meg. Det måtte være anonymt. Så ga jeg henne en lapp som hu skulle gi til jenta når regningen var betalt.

På lappen sto det:
«I dag syntes noen du var vakker. Noen synes smilet ditt glødet av begeistring. Noen synes øynene dine lyser opp verden. Noen la merke til deg og ville at du skulle vite det. Ha en fortsatt fin dag, vakre og unge kvinne».

Etter cirka 15 minutter ba den unge jenta om regningen og jeg fulgte med mens hun ble fortalt at den allerede var betalt. Hun spurte hvorfor? Hvem? Servitrisa ga henne lappen og sa at mannen som hadde betalt allerede hadde dratt. For å holde meg anonym.

Jeg fulgte med mens hun leste lappen. Tårene trillet nedover kinnet hennes i noen sekunder, men så smilte hun. Et stort, vakkert og håpefullt smil! Hun lyste opp, og så rettet hun seg opp i ryggen. Hun brydde seg ikke om noen så henne. Vennen strålte også, ikke på grunn av hendelsen, men fordi venninna følte seg vakker igjen.

Det handler ikke om hvordan vi ser ut eller hva vi har. Det handler ikke om huset vi bor i, eller hvor mange biler vi har. Det handler ikke om hvor mye penger vi kan tjene.

Det handler om hvor mye vi bryr oss. Det handler om hva vi gjør, selv om det bare er å få noen til å føle seg vakker i noen sekunder, bare i et øyeblikk.