Denne fiktive historien minner oss på at vi må ta være på de som står oss nærmest. Selv om de noen ganger gjør oss flaue, sinte, frustrerte eller irriterte. Det er ikke alltid vi vet alt om hva foreldre, barn eller søsken har ofret – ikke ta dem for gitt.
Historien minner oss også på at vi ikke har ubegrenset med tid. Det er ikke alltid vi får sjansen til å rette opp i gamle synder eller dårlig oppførsel. Har du noe uoppgjort? Ta ansvar nå. Er det noen du har glemt å vise at du bryr deg skikkelig om? Vis dem det nå. Plutselig kan det være for sent.
Moren min hadde bare ett øye, og jeg hatet henne. Hun gjorde meg alltid så utrolig flau. Hun jobbet i kantina på skolen min.
En dag mens jeg gikk på barneskolen kom hun bort til meg og sa hei foran vennene mine, jeg var så utrolig flau at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.
Hvordan kunne hun gjøre dette mot meg, tenkte jeg. Jeg ignorerte henne, så stygt på henne og løp vekk. På skolen dagen etter sa vennene mine: «Æsj, moren din har bare ett øye!».
Jeg hadde mest lyst til å synke gjennom gulvet, forsvinne helt. Jeg var så flau. Mest av alt ønsket jeg at mamma kunne forsvinne. Jeg konfronterte henne den dagen og sa: «Hvis du bare skal gjøre meg til skolens narr, kan du ikke heller bare dø?»
Mamma svarte ikke, jeg tenkte ikke engang over hva det var jeg hadde sagt, jeg var så utrolig sint. Jeg tenkte ikke på hennes følelser.
Jeg ville flytte hjemmefra så jeg slapp å ha noe å gjøre med henne. Så jeg studerte hardt og fikk muligheten til å studere i utlandet.
Etter det giftet jeg meg og kjøpte mitt eget hus. Jeg fikk barn også. Jeg var utrolig lykkelig med livet mitt, barna mine og hvordan vi hadde det som familie.
En dag kom mamma på besøk til oss. Hun hadde ikke sett meg på årevis og hun hadde ikke møtt barnebarna sine.
Når hun sto i døra lo barna mine av henne, og jeg kjeftet på henne fordi hun kom uinvitert. Jeg skrek til henne: «Hvordan våger du å komme hit og skremme barna mine. Kom deg vekk!».
Mamma svarte forsiktig og med lav stemme: «Beklager, jeg må ha fått feil adresse». Så forsvant hun.
En dag litt senere fikk jeg et brev angående en gjenforening på den gamle skolen. Jeg løy til kona mi og sa at jeg skulle på en jobbreise. Etter gjenforeningen gikk jeg for å se på det gamle huset mitt ut av nysgjerrighet.
Naboene fortalte meg at hun hadde gått bort. Det kom ikke en eneste tåre fra meg. De ga meg et brev mamma hadde skrevet til meg før hun døde.
«Til min kjære sønn,
jeg tenker på deg hele tiden. Jeg beklager at jeg dukket opp hjemme hos deg og skremte barna dine.
Jeg var så glad da jeg hørte at du skulle komme på gjenforeningsfesten. Men det er ikke sikkert at jeg kommer meg ut av senga så jeg får sett deg. Jeg beklager at jeg var en konstant plage for deg, at jeg gjorde deg flau når du var yngre.
Du skjønner det, når du var veldig liten, havnet du i en ulykke og mistet øyet ditt. Jeg orket ikke tanken på at du skulle vokse opp med kun ett øye, så jeg ga deg mitt.
Jeg har alltid vært stolt av sønnen min som kunne se verden for meg, i mitt sted, med mitt øye.
Masse kjærlighet til deg,
din mor.»