Kilde: Qpolitical
Det er aldri lett å miste noen du står nær, uavhengig av omstendighetene. Det er et tap som kan ta lang tid å komme over.
Det er ulikt for alle akkurat hvor lang tid det vil ta før hverdagen kan så smått gå tilbake til normalen, uten den overveldende sorgfølelsen som gjerne tar over.
Da en mann mistet sin beste venn, og ikke visste sin arme råd, tok han til sosiale medier for å sørge:
«Vennen min døde akkurat. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»
Det var et enkelt innlegg, men det fikk hele Internett til å reagere med støtteord. Spesielt en manns ord skilte seg ut fra mengden. Dette er ord jeg tror vi alle har godt av å høre!
Les de vise ordene han skrev her:
Jeg er gammel. Det betyr at jeg har overlevd (så langt) og mange jeg har kjent og elsket har ikke det.
Jeg har mistet venner, bestevenner, bekjente, kollegaer, besteforeldre, mamma, familie, lærere, mentorer, studenter, naboer og en hel del andre mennesker. Jeg har ingen barn og jeg kan ikke forestille meg hvorfor det er å miste et barn. Men her er mine tanker…
Jeg skulle ønske jeg kunne si at du blir vant til at mennesker dør. Men jeg ble aldri det. Jeg vil ikke det. Det river et hull i meg hver gang noen jeg elsker dør, uavhengig av omstendighetene. Men jeg vil ikke at det «ikke skal bety noe». Jeg vil ikke at det skal være noe som bare går over. Mine arr er et testamente på den kjærligheten og det forholdet jeg hadde for og med den personen. Og hvis arret er dypt, da var kjærligheten det også. Så får det være sånn.
Arr er et testamente på livet. Arr er et testamente på at jeg kan elske dypt og leve dypt og bli kuttet og begravd, men også at jeg kan heles og fortsette å leve og fortsette å elske. Og arrvevet er sterkere enn den originale huden noengang var. Arr er et testamente på livet. Arr er bare stygge for mennesker som ikke kan se.
Når det gjelder sorg vil du oppleve at det kommer i bølger. Først når skipet har havarert drukner du, med vrakrester rundt deg. Alt som flyter rundt deg minner deg om skjønnheten og alt det fantastiske som var ved skipet, og som ikke er noe mer. Og alt du kan gjøre er å flyte. En liten stund er det alt du kan gjøre, å flyte. Holde deg i live.
(Teksten fortsetter under bildet.)
I begynnelsen er bølgene mange meter høye og krasjer over deg uten nåde. De kommer med ti sekunders mellomrom og gir deg ikke engang en sjanse til å trekke pusten. Alt du kan gjøre er å holde deg fast og holde deg flytende. Etter en stund, kanskje uker, kanskje måneder, vil du merke at bølgene fortsatt er mange meter høye, men de kommer med sjeldnere mellomrom. Når de kommer krasjer de fortsatt over deg og slår pusten ut av deg. Men i mellomtiden kan du puste, du klarer å fungere. Du vet aldri hva som vil trigge sorgen. Det kan være en sang, et bilde, et gatekryss, lukten av kaffe. Det kan egentlig være hva som helst…og bølgene kommer krasjende. Men imellom bølgene er det liv.
På et eller annet punkt langs veien – og dette er forskjellig for alle – vil du finne at bølgene bare er noen få meter høye. Og mens de fortsatt kommer, kommer de enda sjeldnere. Du kan se de komme. Et jubileum, en bursdag, julen, å lande på flyplassen. Du kan se den komme, for det meste, og forberede deg. Og når bølgen skylder over deg vet du at du på en eller annen måte også denne gangen vil komme ut av det på den andre siden. Klissvåt, skjelvende, fortsatt hengende fast på en liten bit av vraket, men du kommer ut av det.
Ta det fra en gammel mann. Bølgene stopper aldri å komme, og på en eller annen måte vil du heller ikke at de skal det. Men du lærer at du vil overleve dem. Og andre bølger vil komme. Og du vil overleve dem også.