Kilde: Hrtwarming
Det var en gang en liten gutt som vokste opp på barnehjem.
Den lille gutten hadde alltid ønsket at han kunne fly som en fugl. Det var veldig vanskelig for han å forstå hvorfor han ikke fikk det til.
Han visste at det var mange fugler i dyreparken som var mye større enn ham, og de kunne jo fly.
«Hvorfor får ikke jeg det til?» tenkte gutten.
«Er det noe galt med meg?» funderte han.
Så var det en annen gutt. Han var lam. Gutten hadde alltid ønsket at han kunne gå og løpe som andre gutter og jenter.
«Hvorfor kan ikke jeg være som dem?» tenkte han.
En dag stakk gutten som ønsket han kunne fly som en fugl, av fra barnehjemmet. Da møtte han den andre gutten. Gutten som ikke kunne gå eller løpe. Han lekte i en sandkasse.
Han løp bort til gutten i sandkassen og spurte om han noen gang hadde hatt lyst til å fly som en fugl.
«Nei», sa gutten som ikke kunne gå eller løpe. «Men jeg har lurt på hvordan det er å kunne gå og løpe som andre gutter og jenter».
«Det var trist å høre».
«Tror du vi kan være venner?» spurte gutten som ville fly.
«Ja!» svarte den andre gutten.
De to små guttene lekte sammen i timesvis. De lagde sandslott og prøvde seg på rare lyder. Lyder som fikk dem til å le lenge og mye.
Så kom faren med rullestol for å hente sønnen sin. Den lille gutten som alltid hadde ønsket han kunne fly, løp bort til faren og hvisket noe i øret hans.
«Ja, det kan du», sa mannen.
Den lille gutten løp tilbake til den lamme gutten som satt i sandkassen og sa:
«Du er min eneste venn og jeg skule ønske det var noe jeg kunne gjøre for at du kunne gå og løpe som andre små gutter og jenter. Det kan jeg ikke, men det er noe annet jeg kan gjøre for deg».
Den foreldreløse gutten snudde seg rundt og sa til den lamme gutten at han skulle ta tak i skuldrene hans og sitte på ryggen.
Så begynte han å løpe rundt på gressplenen. Han løp fortere og fortere, mens han bar den lamme gutten på ryggen.
Raskere og med mer kraft løp han over parken. Beina bevegde seg i høy hastighet. Guttene kjente vinden blafre i fjeset.
Guttens far begynte å gråte når han så den nydelige sønnen sin som slo med armene, opp og ned i vinden, mens han ropte så høyt han kunne: