Kilde: Snopes via. Shareably

En dag da så jeg en gutt fra klassen som var på vei hjem fra skolen. Det så ut som han bar på alle bøkene sine.

Jeg tenkte for meg selv: «Hvorfor vil noen ta med seg alle bøkene hjem på en fredag? Han må virkelig være nerd».

Jeg hadde en ganske kul helg planlagt (fest og fotballkamp med en kompis). Så jeg ristet på hodet og gikk videre.

Da jeg gikk videre så jeg en gjeng løpe mot ham. De slo bøkene ut av armene hans, sparket mot han, og dyttet på gutten så han landet i søla. Brillene fløy av ham og landet flere meter unna.

Gutten så opp og jeg kunne se en forferdelig tristhet i øynene hans. Hjertet mitt banket for ham. Da jeg jogget bort til han, så jeg at han krabbet rundt og lette etter brillene sine i blinde. Jeg så tårene trille nedover kinnet.

Da jeg ga brillene til ham, sa jeg: «Disse gutta er noen tullinger. De må skaffe seg et liv».

Han så på meg og sa: «Hei! Takk!» Han hadde et stort smil om munnen. Det var et av de smilene som viser ekte takknemlighet.

Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg, så jeg spurte hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han sa at han hadde gått på privatskole helt til nå. Jeg hadde aldri vært med noen fra en privatskole før.

Hans navn var Kyle. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg å være en ganske kul gutt. Jeg spurte om han ønsket å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi hang sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo ​​mer likte jeg Kyle. Vennene mine følte det på samme måte.

Mandag morgen kom, og der var Kyle med stor bunke med bøker igjen. Jeg stoppet ham og sa, «Du kommer til å bygge noen svære muskler med den enorme bokmengden du bærer på hver dag». Han lo og ga meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste fire årene, ble Kyle og jeg beste venner.

Det siste året begynte vi å tenke på college. Han bestemte seg for Georgetown og jeg skulle begynne på Duke. Jeg visste at vi alltid kom til å være venner uansett, og avstand kom ikke til å bli et problem.

Kyle skulle bli lege, mens jeg skulle studere økonomi og satse på fotballen. Kyle utmerket seg i vår klasse.

Jeg ertet ham hele tiden for at han var en nerd. Han skulle holde en tale siste skoledag, jeg var så glad for at det ikke var jeg som måtte opp dit for å snakke.

På avslutningsdagen, så jeg Kyle. Han hadde vokst mye og så bra ut. Han var en av de som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen.

Han hadde strukket seg og kledde faktisk briller. Han fikk flere dater enn meg og alle jentene elsket han. Noen ganger ble jeg skikkelig sjalu.

I dag var en av av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs for å holde tale. Så jeg ga han et klask på ryggen og sa: «Hey tøffing, dette kommer til å gå kjempebra!». Han smilte og takket. Jeg kunne se at han virkelig var takknemlig.

Da han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

«Dette er en tid for å takke dem som har hjulpet deg gjennom de tøffe årene. Foreldre, lærere, søsken og kanskje en trener. Men aller mest vennene dine. Jeg vil fortellere dere at det å være en venn for noen, er den beste gaven du kan gi. Hør på denne historien».

Jeg så på ham med store øyne da han fortalte historien om den første gangen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet av seg i løpet av helgen. Han snakket om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem.

Han så på meg og ga meg et lite smil.

«Heldigvis, jeg ble frelst. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige. »

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk, når den stilige, populære gutten fortalte oss om sitt svakeste øyeblikk.

Jeg så hans mor og far se på meg, og de smilte takknemlige. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg betydningen av hendelsen.

Aldri undervurdere kraften av dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en persons liv.