Noen ganger i livet setter vi andre mennesker foran oss selv. Ofte kan det ende opp med å bli den fineste gaven vi både kan gi og få.
Historien under handler om nettopp dette. Om en familie i en vanskelig situasjon, som mottar etterlengtet hjelp fra en annen familie.
Den er rørende, hjerteskjærende og utrolig fin. Den minner oss på at vi noen ganger må løfte hodene våre og se rundt oss. Se på hvordan andre har det, og se hva vi kan gjøre for å hjelpe.
Kilde: Newslinq
En gang mens jeg var tenåring, sto jeg og pappa i kø for å kjøpe billetter til å se sirkus. Endelig, var det kun en familie som sto mellom oss og billettdisken.
Familien gjorde virkelig inntrykk på meg. De var åtte barn; alle var trolig under 12 år. Jeg skjønte at de ikke hadde så mye penger. Klærne deres var ikke dyre, men de var rene.
Barna oppførte seg pent, alle sto i køen, to og to bak sine foreldre – og de holdt hender. De snakket forventningsfullt om klovner, elefanter og andre de gledet seg til å se på sirkuset. Jeg forsto at de ikke hadde vært på sirkus før – dette kom til å bli et høydepunkt i deres liv.
Moren og faren sto foran alle barna, og virket utrolig stolte. Moren holdt i hånda til faren. Hun så opp på han og sa: «Du er min ridder i skinnende rustning». Han smilte stort og virket utrolig stolt. Han så på henne og svarte: «Det har du helt rett i», med et sjarmerende blunk.
Damen i skranken henvendte seg til faren og spurte hvor mange billetter han ville ha. Han svarte stolt: «Jeg ønsker åtte barnebilletter to voksenbilletter så jeg kan ta med hele familien min på sirkus».
Billettdamen opplyste hvor mye det ble til sammen. Mannen slapp hånda til kona og hun sank litt sammen. Mannens lepper skalv litt når han tok et steg nærmere skranken og spurte: «Hvor mye sa du at det ble?»
Damen gjentok prisen. Mannen hadde ikke nok penger.
Hvordan skulle han snu seg rundt å fortelle sine åtte barn at han ikke hadde nok penger til å ta dem med på sirkus?
Pappa så hva som foregikk. Han strakk hånda si ned i bukselomma og tok frem en 500-lapp. Han lot som om han mistet den på bakken. (Jeg understreker at vi ikke på noen måte var rike). Pappa strakk seg ned, plukket opp seddelen, prikket faren til barna på ryggen og sa: «Unnskyld, du mistet denne seddelen på bakken».
Mannen forstod hva som hadde skjedd. Han hadde ikke spurt om hjelp, men han satte virkelig pris på at noen strakk ut en hånd i denne desperate, hjerteskjærende og flaue situasjonen. Han så rett inn i øynene på faren min. Så tok han faren min sin hånd mellom begge sine hender og holdt med et fast grep om 500-lappen. Leppene hans vibrerte, øynene hans var fuktige, og en tåre rant nedover kinnet hans. Så sa han: «Tusen takk. Tusen hjertelig takk. Dette betyr utrolig mye for meg og min familie».
Pappa og jeg gikk tilbake til bilen og kjørte hjem. Vi dro ikke på sirkus den dagen, men det var helt greit.