Noen sier at man blir hva man spiser, mens andre sier at det er dine handlinger som definerer deg. At det er hvordan du behandler andre mennesker som gjør deg til den du er.
Denne historien handler om hva vi er villige til å ofre, for de vi er glad i. Foreldre gjør hva som helst for at barna skal være lykkelige, og etter hvert som barn vokser opp vet de virkelig å sette pris på mor og far.
Sønnen i denne fortellingen, opplever at moren juger mye. Når han forstår hvorfor hun gjør det, forstår han også hva slags person hun er.
Kilde: Hrtwarming
Mamma er en løgner
Denne historien starter tidlig i barndommen min. Familien min var fattig, vi hadde ikke engang nok mat. Hver gang det var tid for å spise, ga moren min meg hennes porsjon med ris. Mens hun tok risen fra sin egen skål og over i min, sa hun: «Spis denne risen, gutten min, jeg er ikke sulten».
Det var mammas første løgn.
Mens jeg vokste opp brukte min utholdende mor all sin ledige tid på å fiske ved en elv nærme huset vårt. Håpet hennes var at fisken hun fikk, kunne gi meg næringsrik mat slik at jeg kunne vokse meg stor og sterk. Etter at hun hadde fisket, lagde hun fersk fiskesuppe, noe som økte apetitten min. Mens jeg spiste suppen, satt mamma ved siden av meg. Hun spiste bare en veldig liten fisk som var full av bein.
Det rørte meg å se dette. Jeg brukte bestikket mitt og ga en av mine fisker til mamma. Hun nektet å ta i mot og sa: «Spis fisken, gutten min. Jeg liker virkelig ikke fisk».
Det var mammas andre løgn.
Når jeg gikk på ungdomsskolen begynte mamma å tenke på hvordan vi skulle få råd til utdannelsen min. Hun begynte å lime sammen fyrstikk-esker og selge disse til en butikk. De ga henne noen slanter for hver eske. Når vinteren kom, våknet jeg opp midt på natta og så at moren min var våken. Hun hadde tent et stearinlys, og satt oppe for å fortsette å feste fyrstikk-esker til hverandre. Jeg sa: «Mamma, gå å legg deg. Det er sent, og du skal på jobb tidlig». Mamma smilte og sa: «Sov videre, gutten min, jeg er ikke trøtt».
Det var mammas tredje løgn.
Min siste skoledag sto for tur. Mamma spurte om hun kunne få dra fra jobb for å være med meg. Solen skinte sterkt og mamma ventet på meg i varmen i flere timer. Når klokken ringte, noe som betydde at min siste eksamen var ferdig, sto mamma klar. Hun klemte meg og ga meg en kopp te hun hadde med på termos.
Jeg så at mamma var varm og svett, og ga henne min kopp med te. Jeg ba henne om å drikke. Mamma sa: «Nei, drikk du, jeg er ikke tørst».
Det var mammas fjerde løgn.
Pappa døde på grunn av sykdom, og mamma måtte ta på seg begge rollene og forsørge meg alene. Hun var nødt til å dekke våre behov helt alene. Vi levde et komplisert liv. Hver eneste dag var en kamp. Situasjonen ble bare verre og verre. Heldigvis hadde vi en snill onkel som bodde i nærheten og hjalp oss innimellom.
Naboene våre sa ofte til mamma at hun burde gifte seg på nytt. Mamma var sta og tok ikke imot deres råd. Hun sa: «Jeg trenger ikke kjærlighet».
Det var mammas femte løgn.
Etter at jeg var ferdig med studiene og fikk jobb, var det tid for min gamle mor å pensjonere seg. Men det hadde hun ikke lyst til; hun dro til markedet hver eneste morgen, bare for å få solgt noen grønnsaker.
Jeg jobbet i en annen by, men jeg sendte henne ofte penger for å være til hjelp, men hun ville ikke ta imot. Noen ganger sendte hun pengene tilbake til meg og skrev: «Jeg har nok penger».
Det var mammas sjette løgn.
Etter at jeg var ferdig med bachelorgraden, begynte jeg på en mastergrad. Den ble finansiert av et firma gjennom et stipendiat. Til slutt fikk jeg jobb i firmaet, med en veldig god lønn. Jeg ville ta med moren min til gulfen, så hun kunne nyte live der. Min fantastiske mor ville ikke bry hennes sønn. Hun sa: «Det er ikke bruk for meg».
Det var mammas syvende løgn.
Når mamma ble eldre, fikk hun kreft i magen, og hun ble lagt inn på sykehuset. Jeg, som bodde milevis unna, på andre siden av havet, dro hjem for å besøke min kjære mor. Hun lå svak i senga etter å ha hatt en operasjon. Mamma, som så gammel ut, så på meg og tenkte. Hun prøvde å smile, men hun strevde veldig. Det var tydelig at sykdommen hadde gjort mammas kropp svak. Hun så veldig skrøpelig ut. Jeg stirret på mamma, mens tårene trillet. Jeg var knust, så ekstremt knust av å se mamma i den situasjonen. Men mamma, med sine siste krefter, sa: «Ikke gråt, kjære. Jeg har ikke vondt».
Det var mammas åttende og siste løgn. Etter hun fortalte den åttende løgnen, lukket min kjære mor sine øyne for alltid.