Kilde: Tickld
Jeg var alltid treg. Foreldrene mine hatet meg for det og mobbet meg.
Som syvåring var jeg langt nede. Foreldrene mine kalte meg tilbakestående fordi jeg var syv år og ikke kunne lese.
Søsteren min og broren min hadde kunnet lese i god tid før de fylte syv, men ikke jeg.
Jeg var på skolen enda en forferdelig dag. Jeg hadde blitt kastet ut av klasserommet fordi jeg hadde slått meg vrang. Læreren hadde kalt meg tilbakestående og jeg endte opp med å kaste et penal på henne.
Hun ba meg sitte i gangen. Jeg gråt. En kvinne i 30-årene kom bort til meg og spurte hvorfor jeg var så lei meg.
Av en eller annen merkelig grunn fortalte jeg henne alt. Hver eneste frustrasjon kom ut og alt hun gjorde var å nikke og lytte. Så gikk hun for å snakke med læreren min og jeg fikk lov til å komme tilbake til klassen. Hun var bare en mor som var på besøk, men for meg var hun en frelser.
Hver dag etter den dagen ringte hun hjem til mamma, og jeg ble igjen etter skolen sammen med henne. Hun ville lære meg å lese. Det var vanskelig, men hun var som en engel. I løpet av tre uker leste jeg «Frog and Toad». Etter en stund kunne jeg lese Alice i eventyrland uten en eneste feil.
Den siste dagen jeg noensinne så denne kvinnen som hadde vist meg mer godhet en noen i familien min, hadde hun med seg gaver til meg. Hun ga meg et dusin bøker.
Jeg har lest hver eneste bok hun ga meg, men jeg fikk også noe mer. Jeg fikk kunnskap i gave, og muligheten til å lære av henne.
Det er synd jeg ikke husker navnet hennes, for jeg ville gitt henne alt jeg har.
Hun lærte meg å lese, og senere i livet ble jeg ikke lenger sett på som treg.
Jeg ser ikke mye til familien men lenger, men jeg tenker alltid på kvinnen. Jeg føler hun var den eneste som virkelig brydde seg om meg.