Noen ganger vet vi ikke hva vi har før vi mister det. Vi tar ting for gitt.
Det kan føre til at smerten er enda større når noe eller noen blir borte. For da går det kanskje opp for oss – og da er det for sent.
En ung gutt er lei av å hele tiden fikse ting for å bruke det på nytt. Når moren dør forstår han alt.
Nå har gutten blitt stor og han har fått tid til å se tilbake på sin oppvekst. Han deler sine tanker med oss.
Kilde: Hrtwarming
Jeg vokste opp på 40- og 50-tallet med praktiske foreldre. En mor som vasket aluminiumsfolie etter at hun hadde brukt det til matlaging, for å så kunne bruke det på nytt.
Hun var den egentlige resirkulerings-dronningen, til og med før det fantes et navn på det.
Faren min syntes det var bedre å fikse gamle sko enn å kjøpe nye par.
Ekteskapet deres var bra og drømmene deres var oppnåelige. Bestevennene deres bodde bare et steinkast unna.
Jeg kan se dem nå…pappa i bukser, t-skjorte og en hatt. Han klippet plenen eller sjekket oljen på bilen.
Mamma var inne i huset, i en kjole, med en leke i den ene hånda og en øse i den andre.
Det var en tid hvor vi reparerte ting, alt. Gardinstanga, kjøkkenradioen, døra, komfyren og sømmen på jakka. Vi beholdt disse tingene.
Det var en måte å leve på, og noen ganger ble jeg gal av det. All denne fiksingen, på nytt og på nytt. Og alle restene vi spiste.
Innimellom tenkte jeg at jeg bare én gang ville kaste noe, at jeg for en gangs skyld ville sløse.
Å kaste betydde velstand. Det å kaste ting betydde at du visste at det alltid ville være mer der det kom fra.
Så døde mamma. På den klare sommerkvelden, på det varme sykehusrommet fikk jeg kjenne på smerten av å lære at noen ganger er det ikke mer å hente. Noen ganger er det ikke mer.
Noen ganger skjer det at det vi bryr oss aller mest om blir brukt opp og forsvinner. Og det kommer aldri tilbake.
Så mens vi har det, må vi elske det og bry oss om det. Vi må fikse det når det er ødelagt og lege eventuelle sår.
Dette kan dreie seg om ekteskap, gamle biler, barn med problemer og hunder med dårlige hofter.
Det kan også dreie seg om gamle foreldre og besteforeldre. Vi tar vare på dem fordi de er verdt det. Fordi vi er verdt det. Noen ting tar vi vare på uansett hva.
Som en bestevenn som flyttet eller en klassekamerat vi vokste opp med.
Det er noen ting som gjør livet viktig, mennesker vi vet er spesielle for oss, så vi holder dem nærme.