Kilde: Newsner via Facebook / Elin Edlund
Elin Edlund opplevde noe spesielt da hun satt på bussen i Sverige. Det fikk henne til å skrive et Facebook-innlegg om hendelsen.
Hun har en unik måte å beskrive sin opplevelse på. Det er som om vi blir dratt med inn på bussen, og ser akkurat det Elin så.
Stockholm kl: 08.32
Sitter på bussen mot Slussen. Alla säten fyllda. De flesta morgontrötta medborgare stirrar ut genom…Posted by Elin Edlund on 15. oktober 2015
Dette er innlegget oversatt:
Stockholm kl: 08:32
Sitter på bussen til Slussen. Alle setene er opptatt. Søvnige borgere stirrer ut av vinduet. Eller ned på telefonen. Med hodetelefoner i ørene. Akkurat som alle andre morgener.
En jente i 30-årene bryter ut i tårer. Nå begynner folk å bevege seg. De trekker proppene ut av øret. Ser mot jenta som gråter. Jeg og noen andre i nærheten spør om vi kan hjelpe henne på noen måte.
Jenta som sitter nærmest holder rundt henne. Hun gråter også. Alle rundt ser bekymret på hverandre. Vi deler opplevelsen med øyne og ansiktsuttrykk.
Etter tre eller fire minutter klarer den gråtende jenta å samle seg og får ut ordene: «Jeg har fått oppholdstillatelse, jeg har ventet i tre år, og jeg har to barn og nå slipper jeg all bekymringen».
Hele bussen skinner opp! Alles gledestårer spruter og det tar ikke mange hundredeler av et sekund før alle jubler og klapper. Folks tårer vil ikke stoppe å renne.
Du hører lyden av gråt og snørr overalt. Jenta gråter, ler og smiler om hverandre. Alle ønsker å klemme henne. «Gratulerer», «Så moro!», «For en lettelse», «Så glad jeg er på dine vegne», er setninger som blir sagt.
Jenta klemmer tilbake og roper: «Takk, tusen takk alle sammen, jeg elsker dere, jeg elsker Sverige, takk, denne dagen vil jeg alltid huske».
Vet du hva?, Det vil jeg også gjøre. Vi går av bussen ved Slussen. Jeg ser at samtlige må tørke sine tårer og neser. Deretter går vi videre, hvert til vårt.