Alle mødre vet hva slags følelser, bekymringer og glede som ligger i det å ha barn. Det er sjeldent, så godt som aldri, at man hører om noen som angrer.
Likevel er det definitivt visse utfordringer. Ikke bare fysiske, men også psykiske. Man må regne med at det er mye som forandrer seg følelsesmessig.
Når en datter spør moren sin om hun burde få barn, må moren tenke seg nøye om. Det hun tenker, og det hun svarer er virkelig helt fantastisk. Forbered deg på å bli rørt.
Kilde: Newsner
Burde jeg få barn?
Vi satt å spiste lunsj når min datter plutselig sa: «Synes du at jeg skal få barn?»
«Det kommer til å forandre livet ditt», sa jeg og forsøkte å virke så nøytral som mulig.
«Jeg vet» sier hun. «Da blir det slutt på å sove lenge om morgenen, og ingen flere spontanreiser til utlandet».
Men det var ikke det jeg mente. Jeg så på min datter og lurte på hva jeg skulle si. Jeg ville på en eller annen måte fortelle henne noe hun aldri kommer til å lære på svangerskapskurs og lignende.
Jeg vil fortelle henne om at de fysiske skadene man får fra fødselen går vekk, men at det å bli mamma kommer til å gi henne følelsesmessige arr som for alltid vil gjøre henne sårbar.
Jeg lurte på å verne om min unge datter. Verne og beskytte henne fra at hun aldri kommer til å lese avisa uten å tenke: «Tenk om det hadde vært mitt barn?» Hver flykrasj og trafikkulykke kommer til å gjøre henne urolig. Hun kommer til å se på bilder av sultende barn, og så kommer hun til å lure på om det finnes noe verre enn å miste sin egen datter eller sønn.
Jeg så på hennes velstelte negler og hennes elegante klær, og tenkte at uansett hvor veltalende og kultivert hun er akkurat nå, så kommer mammarollen til å ta henne ned på til et mer primitivt nivå. Et desperat rop på «Mamma», vil få henne til å slippe alt uten å nøle, selv om hun bærer på det fineste porselenet hun har.
Jeg kjente at jeg burde fortelle henne at uansett hvor mange år hun har jobbet og kjempet for karrieren sin, så kommer hun til å bli fullstendig utkonkurrert av det å være mor. Hun kan ordne med barnevakt eller levere datteren i barnehagen og SFO, men når hun har et viktig møte, kommer hun til å tenke på datterens søte ansikt og den nydelige lukten. Hun kommer til å trenge hver eneste dråpe med disiplin for å ikke stresse hjem, bare for å forsikre seg om at barnet hennes har det bra.
Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger kommer til å gå på rutine. At en fem år gammel gutt som er på McDonalds heller vil gå inn på herretoalettet, enn på dametoalettet. At hun kommer til å stå der blant skrikende barn og mye kaos, og tenke på om guttens kjønnsidentitet skal gå foran risikoen for at en pedofil kanskje lurer inne på toalettet.
Når jeg titter på min vakre datter så vil jeg fortelle henne at ingenting kommer til å bli som det en gang var. Hun kommer aldri til å se på seg selv på samme måte igjen. Hun kan være så besluttsom hun bare vil, men hun kommer alltid til å evaluere seg selv som mamma, og hun kommer til å være usikker.
Jeg vil fortelle at min datters liv, som nå virker så utrolig viktig, kommer til å minske i verdi når hun får barn. At hun ikke hadde nølt et sekund engang, om å redde hennes eget kjøtt og blod. At hun kommer til å begynne å håpe at hun får leve noen år ekstra. Ikke for at hun skal oppnå sine egne drømmer, men bare for å se barnet oppnå sine.
Jeg vil at hun skal vite at arr fra keisersnitt eller strekkmerker er hedersmedaljer.
Min datters forhold med kjæresten kommer også til å forandre seg, men ikke på den måten hun tror. Jeg ønsker at hun skal forstå hvor mye mer du kan elske din mann når han skifter bleier, eller fordi han aldri nøler med å leke med barnet sitt. Jeg tror hun kommer til å forelske seg enda mer i ham, men av grunner som hun i dag tenker på som uromantiske.
Jeg ønsker at min datter skal føle fellesskap og tilhørighet til alle mammaer som gjennom historien har kjempet mot krig, fordommer og fyllekjøring.
Jeg vil beskrive for min datter hvor begeistret man blir når man ser barnet sitt lære seg å sykle. Jeg vil få henne til å forstå hvordan babylatter smitter over på deg, som når et barn for første gang tar på den myke pelsen til en hund eller en katt.
Jeg vil at hun skal få kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.
Min datters spørrende blikk får meg til å innse hvor nærme jeg er å gråte. «Du kommer aldri til å angre på det», lykkes jeg endelig med å få få sagt.
Jeg strakk meg over bordet og klemte min datters hånd. Så tenkte jeg på alle dødelige kvinner, som ofte bare snubler inn i den fantastiske veien det er å bli mamma. Jeg tenkte på oss alle sammen.