Det finnes ingen tvil om at mange av våre eldre landsmenn og -kvinner ikke får den pleien de fortjener, men det er ikke så lett å vite hva en skal gjøre med det.
Da svenske Jan Hammarlöf besøkte sin gamle mor på pleiehjemmet der hun skulle bo en kort periode fikk han sjokk over tilstandene hun og de andre beboerne måtte leve med.
Han tydde til Facebook for å stille spørsmål ved eldreomsorgen og innlegget har i skrivende stund over 16.000 delinger OG likes.
Man blir bara så förbannad och ledsen. Åkte ner nu på förmiddagen för att hälsa på min mamma som är 86år och bor på…
Posted by Jan Hammarlöf on 3. oktober 2015
Les Jans innlegg oversatt her:
Man blir bare så forbannet og lei seg. Dro ned nå på formiddagen for å hilse på mammaen min som er 86 år gammel og er kortidsboende på gamlehjem i Gøteborg.
Når jeg kommer inn på rommet hennes cirka 0930 ligger hun i sengen og stirrer i taket. Jeg sier «Hei mammis» og hun titter på meg. Det er da jeg ser hun er lei seg og jeg spør hva som har hendt.
Da forteller hun at hun ikke har fått frokost og heller ikke sine medisiner. Fra andre rom hører jeg opptil flere som roper på hjelp. Jeg går direkte til en fra personalet og spør om omstendighetene. Som svar får jeg bare at de er bare er tre stykker i personalet så de rekker ikke å hjelpe alle akkurat nå.
Jeg fikser for min mor, skifter på henne, setter henne i rullestolen og kjører henne ut til fellesrommet der det sitter enda flere eldre som venter på hjelp. Jeg begynner å fikse frokost til min mamma samt at jeg hjelper de andre eldre som vil ha hjelp med maten. Når vi sitter der ved matbordet er det mange som gråter og sier at de ikke trives der.
Etter det tar jeg med meg moren min ut slik at hun skal få litt frisk luft. Når vi kommer tilbake inn spør mamma om når de skal skifte bandasjen på hennes ben fordi de er blitt så bløte og skitne. Da spør jeg en av personalet når de har tenkt å skifte bandasjen. Som svar får jeg at de skal se om de rekker det etter lunsj. «Men herregud, hun fryser og bandasjen er gjennomvåt…» Jaja, det får bli etter lunsj.
Da klikker det for meg, da var vi ferdig danset.
Jeg tok saken i egne hender og la om bandasjen på mammas ben og satte på henne varme tøfler. Etter det var hun mye gladere og fornøyd. Når jeg senere skulle reise hjem så sier mamma: «Snille, må du reise nå? jeg vil ikke at du reiser.»
JEG LURER PÅ HVOR ELDREOMSORGEN VÅR ER PÅ VEI.
Les originalinnlegget til Jan her, samt de støttende kommentarene han har fått.