Barn har det uten tvil veldig bra i 2023. De har alt de trenger, pluss litt til. Det er kjempeflott. Likevel har de kanskje «mistet» noe.
Unge mennesker bruker timesvis foran datamaskinen, TV-skjermen og med mobiltelefonen. De blir beskyttet fra alt og alle, og noen vet ikke hva kjeft eller straff er.
Oppdragelse er det umulig for oss mennesker å være enige om, men noe kan vi kanskje konkludere med etter å ha lest dette: Barn hadde det ikke så gærent uten teknologi og hysteriske foreldre, heller.
Kilde: Diply
«En barndom uten teknologi
Moren min pleide å skjære opp kylling, kutte egg og smøre smør på brødskiva med den samme fjøla og den samme kniven – og uten å vaske med noe spesielt middel. Likevel ble vi ikke matforgiftet.
Matpakka var pakket inn i plastposer eller i matpapir, ofte fikk vi maten med oss i brune papirposer. Mamma sendte ikke med kjøleelementer eller lignende. Men jeg kan ikke huske at vi fikk e. Coli.
Alle hadde og deltok i gymnastikk på skolen, og vi risikerte permanente skader ved å bruke et par vanlige sko. Vi hadde ikke geniale joggesko med såler av luftpute og med demping, som for øvrig koster like mye som en liten bil. Jeg kan ikke huske at noen ble skadet, men de må ha vært noen, siden alle sier at vi er mye tryggere nå.
Vi fikk kjeft og straff når vi gjorde noe galt på skolen, de pleide å kalle det disiplin. Vi vokste så opp og fikk respekt for regler, og vi lærte å høre på de som er eldre enn oss. Vi hadde 40 barn i klassen, og samtlige lærte å skrive, gjøre matte, og stave alle ord vi trenger for å skrive et grammatisk riktig brev.
Når vi måtte sitte igjen etter skolen (som straff), fikk vi mye negativ oppmerksomhet vi skulle ønske vi ikke hadde fått. Det lærte vi noe av.
Jeg trodde det var meningen at jeg skulle oppnå noe, før jeg hadde grunn til å være stolt av meg selv.
Jeg kan bare ikke huske hvor kjedelig vi hadde det uten datamaskin, Play Station, Nintendo, X-box eller Netflix. Fordi vi hadde det IKKE kjedelig!
Og forresten, hvor var antibiotikaen og antibakterielt middel når jeg fikk et bie-stikk? Jeg kunne ha dødd!
Vi lekte ofte «boksen går». Hvor som helst, og når som helst. Ofte ramlet vi og fikk skrubbsår. Da dro mamma frem flasken med pyrisept, ga oss et klask, og så var det bra igjen. I dag betyr et lite sår en tur til legevakta, fulgt av en 10 dagers kur med antibiotika. I tillegg ringer mødre til advokatene sine for å saksøke en ansvarlig. For eksempel for å ha lagt en haug med grus på et ubeleilig sted.
For å toppe det hele: Ingen ble noen gang fortalt at de kom fra en dysfunksjonell familie. Hvordan i huleste kunne vi ha visst det?
Vi hadde aldri behov for å gå i gruppeterapi eller i klasser for å lære å kontrollere aggresjon og sinne. Vi ble åpenbart lurt av et samfunn som ikke fungerte. Så mye at vi ikke la merke til at hele landet gikk på antidepressiva.