Seksjoner:

© 2019 - Mita Media

Foto: Illustrasjonsfoto (Getty)

Taxisjåføren kommer aldri til å glemme ordene den dødssyke eldre kvinnen fortalte ham

Historien du nå skal få lese stammer fra Kent Nerburn, og hans karriere som drosjesjåfør i New York. Siden den ble publisert i 1999 har den blitt republisert og omtalt på en lang rekke nettsteder. Dette med god grunn da dette er en historie fra virkeligheten som treffer det aller innerste hos oss.

Jeg ankom på gitt adresse og tuta. Etter å ha ventet i fem minutter, tuta jeg på nytt.

Siden det var min siste tur den kvelden, tenkte jeg på å bare kjøre avgårde. Istedet parkerte jeg, og gikk til inngangsdøra for å banke på. «Ett minutt», svarte en skrøpelig og eldre stemme. Jeg hørte at noe ble dratt bortover gulvet.

Etter en lang pause ble døren åpnet. En liten kvinne på rundt 90 år sto foran meg. Hun hadde på seg en mønstrete kjole og en «pillbox-hatt» med langt slør. Hun så ut som om hun var tatt rett ut av en 40-talls film.

Hun holdt i en liten nylon-koffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd der på mange år. Alle møblene var dekket til med hvite laken.

Det var ingen klokker på veggen, og det var ingen pyntegjenstander eller kjøkkenutstyr å se. I et hjørnet sto det en pappeske fylt av bilder og glassting.

«Kan du bære kofferten min til bilen?», spurte damen. Jeg bar kofferten til taxien, og gikk tilbake for å hjelpe henne.

Hun holdt meg i armen og vi gikk sakte mot fortauskanten.

Damen takket meg om og om igjen. «Det er ingenting å takke for», sa jeg. «Jeg prøver å behandle mine passasjerer slik jeg hadde ønsket at min mor skulle blitt behandlet».

«For en god gutt du er», sa damen. Når vi kom oss inn i taxien ga hun meg adressen og spurte om jeg kunne kjøre gjennom sentrum.

«Det er ikke den korteste veien» svarte jeg raskt.

«Det gjør ikke meg noe» sa hun. «Jeg har ikke noe hastverk. Jeg er bare på vei til et behandlingshjem».

Jeg så i bakspeilet. Øynene hennes var fuktige. «Jeg har ikke noe familie igjen», fortsatte hun med en myk stemme. «Legen sier jeg ikke har lenge igjen». Jeg lente meg forsiktig fremover og skrudde av taksameteret.

«Hvilken vei vil du at jeg skal kjøre?», spurte jeg.

De neste to timene kjørte vi gjennom byen. Hun viste meg bygningen der hun en gang hadde jobbet som heisoperatør.

Vi kjørte gjennom nabolaget hvor hun og hennes mann hadde bodd når de var nygifte. Hun ville at jeg skulle stoppe foran et møbel-varelager som en gang hadde vært en ballsal hvor hun hadde gått på dansing som jentunge.

Innimellom ba hun meg om å kjøre sakte foran en bestemt bygning, eller ved et hjørne. Vi satt der, tause og stirret utover i mørket.

Når den første solstrålen traff oss, sa hun plutselig: «Jeg er trøtt. La oss dra nå». Vi kjørte i stillhet til den adressen hun hadde gitt meg. Det var en lav bygning, som lignet et rehabiliteringshjem, innkjørselen gikk gjennom en søylegang.

To vakter kom bort til taxien med en gang vi stoppet. De var ivrige, og fulgte med på alle hennes bevegelser. De må ha ventet henne.

Jeg åpnet bagasjerommet og tok ut den lille kofferten og satte den ved døra. Damen hadde allerede blitt plassert i en rullestol.

«Hvor mye skylder jeg deg?» spurte hun meg, og strakk seg etter veska.

«Ingenting», sa jeg.

«Du må jo tjene til livets opphold», svarte hun.

«Det er finnes flere kunder», responderte jeg.

Nesten uten å tenke, bøyde jeg meg ned og ga henne en klem. Hun holdt meg tett inntil seg.

«Du ga en gammel dame en lykkelig stund», sa hun. «Tusen takk».

Jeg klemte hånden hennes, og begynte å gå mot bilen i det svake morgenlyset. Bak meg, ble døren lukket. Det var lyden av et liv som lukket seg.

Jeg plukket ikke opp flere passasjerer på det skiftet. Jeg kjørte rundt og lot tankene flyte. Resten av den dagen kunne jeg nesten ikke snakke. Hva hvis den kvinnen hadde fått en sinna sjåfør, en som var utålmodig på slutten av skiftet? Hva hvis jeg hadde latt være å gå opp til døren, bare tutet en gang og deretter kjørt vekk?

Etter å ha tenkt meg kjapt om, tenkte jeg at jeg aldri har gjort noe viktigere i hele mitt liv.

Vi tror at livet dreier seg om de store øyeblikkene.

Men de store øyeblikkene kan ofte fange oss når vi minst venter det. Noen ganger innpakket i hva andre vil se på som et lite øyeblikk.

Vis kommentarer

Vil du ha flere saker som denne?

Lik oss på Facebook for daglige oppdateringer :)