Seksjoner:

© 2019 - Mita Media

Foto: Illustrasjonsfoto / Getty

Selgeren håner en fattig gammel dame som ikke har råd til noen kjole. Så skjer dette.

Kilde: Shareably

Sikkerhetsvakten lot som om hun sjekket lappene på kjolestativet nærmest døren, men egentlig hadde hun oppdaget en kvinne.

Sikkerhetsvakten scannet kvinnen med øynene sine. Hun sto og nølte så vidt innenfor butikkdøra. Vakten tok et mentalt bilde av kvinnen: Gamle sko med ødelagte hæler, hull på den ene sokken, en gammel skinnveske, sort kjole som var minst 15 år gammel og litt bustete hår.

Hun så ikke ut som en av butikkens «typiske» kunder.

Vakten nærmet seg kvinnen og spurte: «Kan jeg hjelpe deg med noe?»

Den eldre kvinnen smilte og hvisket: «Ja, jeg trenger en kjole».

Den overraskede sikkerhetsvakten ga signal til en av selgerne. Selgeren var rask til å komme seg bort til den ventende kunden.

Butikken hadde et mål om å hjelpe de mindre ønskede kundene fort, slik at de kom seg raskt ut igjen.

«Hvordan kan jeg hjelpe deg?» spurte selgeren. Dette kom bare til å ta et øyeblikk, og så hun kunne ta seg en morgenpause.

«Mitt eneste barnebarn skal gifte seg. Jeg trenger et komplett antrekk til bryllupet. Jeg vil at hun skal være stolt av meg. Bare fortell meg hva jeg burde ha på meg».

«Du mener at du vil ha hjelp av en bryllupskonsulent?» Spurte ekspeditøren forvirret. Kvinnen nikket og fulgte ekspeditøren til små ovale rom fylt med fancy klær.

«Hvorfor tok du med henne inn hit?» Hvisket konsulenten sint.

«Hun ønsker et antrekk til hun skal i bryllup«, sa selgeren lattermild og forlot rommet.

Konsulenten hadde vært en modell i sine yngre dager og hadde fremdeles selvtilliten og det sofistikerte utseendet på plass.

Hun spurte kvinnen om å sette seg ned ved en liten pult overfor henne, så tok hun frem blokk og penn.

«Først må jeg vite hvor mye du er forberedt på å bruke», sa hun, ivrig etter å få dette overstått.

«Jeg har spart pengene mine for å ha råd til dette antrekket helt siden forlovelsen ble annonsert i fjor vår. Anne sendte meg en flybillett slik at jeg kan bruke pengene mine på noe fint å ha på meg».

Hennes noe skjelvende hånd strakk frem konvolutten fra veska: «Jeg tror det er nesten 800 kroner der, du kan telle over hvis du vil. Jeg kan bruke alt hvis det er nødvendig».

Konsulenten telte raskt pengene. «Det er 820 kroner der. Kanskje du skal besøke kjeller-butikken som selger bruktklær? De har et par kjoler for rundt 500 kroner».

«Jeg dro dit først. Miriam foreslo at jeg skulle dra hit til deg», sa hun smilende. «De sa at du ville bli glad for å kunne hjelpe meg».

(Åh, Miriam. Hun elsker en god spøk. Vent til jeg får sjansen til å ta igjen for dette).

Akkurat da oppdaget den eldre kvinnen en knallblå kjole på et stativ som sto like ved. Hun reiste seg og gikk raskt mot den.

Før konsulenten kunne stoppe henne, holdt hun kjolen foran seg i et speil.

«Nå, denne liker jeg. Den er vakker, men ikke for mye!» Det var en vanlig kjole med en langermet jakke og med noe blonder på.

«Jeg skal ha matchende sko, selvfølgelig».

«Så skal jeg ha på meg perlene mine. Etterpå vil jeg gi dem til bruden som bryllupsgave. De tilhørte min bestemor. Se, kjolen passer meg perfekt!»

Konsulenten svelget. Hun følte plutselig en blanding av frustrasjon, sympati og sinne. Hvordan kunne hun fortelle denne søte gamle damen at prisen på kjolen hun ønsket var tre og et halvt tusen? Matchende sko ville komme på rundt 600 kroner. Noen ganger er livet bare ikke rettferdig.

En ung og vakkert kledd brud sto i nærheten og fikk alt sammen med seg. Hun hadde nettopp hentet sløret hun hadde bestilt til sitt eget bryllup i neste uke.

Hennes familie var velstående og hadde sagt hun kunne bruke så mye hun ønsket på bryllupet sitt. Hun avbrøt konsulent før hun rakk å snakke med bestemoren om kjolen.

«Unnskyld meg et øyeblikk», sa hun da hun ledet konsulenten til side og hvisket: «La henne få kjolen, sko, og alt annet hun trenger». Bare legg det til på min regning. Fortell henne at de er på salg. Bare ta femti dollar av pengene hennes. Det vil gi henne litt stolthet å ha brukt litt penger».

«Men hvorfor?» spurte konsulenten. «Du kjenner henne ikke engang».

«Bare kall det en bryllupsgave til meg selv. Jeg kjente aldri noen av mine egne bestemødre. Så når jeg går nedover midtgangen, vil jeg tenke på henne og late som hun er min bestemor, også».

Vis kommentarer

Vil du ha flere saker som denne?

Lik oss på Facebook for daglige oppdateringer :)