Noe av det viktigste vi mennesker kan lære oss er å ikke dømme mennesker uten å kjenne dem. Ting er ikke alltid slik vi får inntrykk av med en gang.
Ta deg tid til å bli kjent med folk, ta deg tid til å hjelpe, ta deg tid til å høre andre menneskers historie.
En kvinne som var på tur til supermarkedet var vitne til en hendelse som minner oss på dette. Nå forteller hun hva hun opplevde.
Kilde: Hrtwarming
Jeg blir stadig overrasket over hvor dømmende mennesker kan være. For et par år siden var jeg på en Walmart som har parkeringsplasser for skadede veteraner.
En kvinne parkerte sin SUV der. Hun gikk ut av bilen og var på vei inn i butikken da en annen kvinne løp opp til henne og begynte å skrike og kjefte på henne fordi hun ikke viste respekt for våre militære styrker.
Jeg innrømmer at jeg egentlig ikke er en person som pleier å blande meg, men denne damens angrep var så ondskapsfullt. Jeg måtte gjøre noe.
Jeg kjente ikke damen med SUV-en og jeg visste ikke om hun var en skadet eller ikke. For å være ærlig syntes jeg ikke det hadde noe å si. Denne andre kvinnen kunne jo heller ikke vite, og måtte roe seg ned.
SUV-kvinnen hadde rukket å gråte en dam av tårer og det så ut som om hun kom til å svime av.
Jeg gikk bort til dem og spurte om de hadde et problem.
Kvinnen som kjeftet trodde jeg var på hennes side og begynte å forklare hvor grusom den andre kvinnen er.
Jeg spurte om hun kjente til kvinnen, og det måtte hun svare nei på.
«Så hvordan vet du at hun ikke har sine grunner til å parkere der?»
Hun så på meg som om jeg var en idiot og sa at jeg måtte se på kvinnen. Hun fortsatte med at det ikke var noe galt med henne, at hun bare var lat.
Jeg sa at jeg heller ikke kjente til kvinnen, men at jeg følte jeg kjente denne kranglefanten av en dame. Jeg sa til henne at hun var slem. Så ba jeg henne om å snakke med vaktene hvis hun var så bekymret for at SUV-kvinnen hadde brutt noen regler.
«Hvis du ikke lar denne kvinnen være i fred, så ringer jeg til politiet».
På dette tidspunktet hadde rundt ti andre mennesker samlet seg rundt oss. Alt de kunne se var SUV-kvinnen som skalv, gråt og så redd ut. Mange gikk bort til henne for å trøste, og for å spørre om hun var ok.
En av de som var tilstede ringte etter hvert til politiet. Vi sto der en stund til, men nå har du sikkert forstått tegninga.
Den unge kvinnen som hadde parkert på plassen for skadede var en marinesoldat. Hun hadde vært stasjonert i Afghanistan og Irak.
Hun fikk alvorlige traumer mens hun var der for fjerde gang. Hun fikk også innvendige skader som gjorde at hun var innlagt på sykehus og rehabilitering i nesten ett år.
Nå sliter hun med så alvorlig PTSD at korte turer fra huset og til butikken stort sett er det eneste hun kan klare. Ofte må hun dra hjem igjen fordi panikken er så enorm, likevel prøver hun å komme seg gjennom dette.
Jeg vet at det finnes mange late mennesker der ute, som ser sitt snitt til å finne noen sleipe løsninger. Noen føler seg spesielle bare fordi de puster, men dette hører med til minoriteten.
Jeg beklager dette lange innlegget, men slike hendelser som dette gjør noe med meg. Jeg er ikke perfekt og jeg har definitivt gjort en god del feilvurderinger – men å angripe noen og få dem til å føle seg ille over noe slik…jeg har ikke ord.