Kilde: Shareably

En eldre snekker var klar for å ga av med pensjon. Han fortalte sjefen sin om at han gledet seg til å leve et roligere liv sammen med kona og resten av familien. Han kom til å savne lønnsslippen, men de kunne klare seg. Han måtte bare trekke seg tilbake nå.

Sjefen var lei seg for at han mistet en god snekker og spurte om han kunne bygge et siste hus som en personlig tjeneste. Snekkeren sa ja, men med en gang han hadde startet var det lett å se at hjertet hans ikke lenger var med på arbeidet.

Han tydde til lette utveier, brukte dårligere materiale og slurvet litt med arbeidet. Det var en uheldig måte å avslutte en så fin karriere på.

Da snekkeren var ferdig med huset, kom sjefen for å inspisere huset. Ved inngangsdøren ga han nøkkelen til snekkeren og sa: «Dette er ditt hus. Det er min gave til deg».

Snekkeren ble sjokkert. For en skam. Hvis han hadde visst at han bygget sitt eget hus, ville han ha gjort alt så annerledes.

Sånn er det med oss mennesker. Vi bygger våre liv, en dag av gangen. Noen ganger gir vi mindre av oss selv enn det vi kan. Noen ganger jobber vi ikke godt nok med det vi bygger.

Så får vi en dag sjokk når vi må leve med det var bygget opp i tidligere år.

Hvis vi kunne gått tilbake i tid ville vi gjort alt annerledes.

Men vi kan ikke gå tilbake. Gjort er gjort. Hver dag hamrer du, setter i en spiker eller setter opp en vegg. Du snekrer sammen livet.

I dag bygger du det huset du i morgen skal bo i. Så bygg klokt!

Jobb som om du ikke trenger pengene.

Elsk som om du aldri har blitt såret.

Dans som om ingen ser på.