En far forteller oss historien om den gangen han våknet opp og fant sin 17 år gamle datter og en gutt sove nakne sammen på sofaen i stua. Denne historien får oss virkelig til å slå opp øynene og tenke igjennom et par ting.

Kilde: Sunny Skyz

Farens historie:

En morgen kom jeg ned trappene, og så dette: Min 17 år gamle datter med en ung mann, sovende ved siden av hverandre etter det som må ha vært en «hard natt på byen». Veldig stille laget jeg i stand frokost, gikk opp igjen og fortalte kona mi, og mine to andre barn om å være veldig stille fordi noen fortsatt sov.

Middagsbordet vårt er på andre siden av rommet, omtrent syv meter unna sofaen – men likevel rett foran den. Hele familien satte seg ned, og jeg ropte: «UNGE MANN», så høyt jeg kunne. Jeg har aldri sett noen reagere og flytte seg opp og bort så fort. «Frokosten er klar!» sa jeg i en tone som ga ham et skikkelig støkk.

Jeg dro ut stolen ved siden av meg, og sa «sitt». Familien min var helt stille, de så på hver sine tallerkner og rørte ikke en muskel.

Det må ha vært de vanskeligste syv meterne å bevege seg for en naken mann. Etter at han hadde tatt på seg klærne som lå ved siden av middagsbordet, satte han seg ned. Sønnen min ga ham et klapp på skulderen, så han inn i øynene, sukket og ristet på hodet. Nå var gutten virkelig nervøs. Det var nesten så man kunne lukte det på ham.

Med min beste russiske aksent sa jeg: «Kompis, jeg skal stille deg et spørsmål. Svaret ditt kommer til å være utrolig viktig. For deg». Gutten svettet.

«Liker du katter?»

Han var en veldig likanes og snill fyr. Tydelig uskolert, men ikke dum. Det var et eller annet veldig merkelig med ham. Datteren min forsikret meg om at han var en veldig hyggelig og imøtekommende person. Hun hadde kjent han i omtrent en måned. Etter den dagen vi spiste frokost sammen, kom han innom nesten hver dag, men han sov aldri over.

Hver eneste morgen kom han og hentet henne på sykkelen sin, for å frakte henne til skolen. Han hentet henne når skoledagen var over og kjørte henne hjem. Han passet også på at hun gjorde leksene sine. Han tok seg av henne når hun var syk og vi var på jobb. Han brukte mye tid og gjorde en god innsats. Han var like tålmodig som en engel, de gangene hun hadde sitt forferdelige humør.

Han fortalte at han ikke hadde noe familie, ikke noe utdannelse og ikke noe fast jobb. Hun forguder ham, han forguder henne. Hvem er jeg til å stoppe henne fra å lære fra sine egne feil?

Etter at dette hadde holdt på i rundt åtte måneder, kom sønnen min til meg. Han hadde forhørt seg litt rundt om gutten. De viste seg at han var hjemløs. Hans misbrukende far hadde tatt livet sitt. Moren, en narkoman, stakk av tre uker etter det. De hadde bodd i en leid campingvogn. På den tiden var han 15 år, og hadde siden levd tre år på gata. Han sov i parker, hos «venner», og billige hotell. Han tok på seg byggeoppdrag så ofte han kunne.

Så der var jeg. Jeg kjente denne unge mannen, på 18 eller 19 år. Han var høflig, og han kom alltid smilende. Han dro igjen; smilende. Han brydde seg, han hjalp til, og ja, han gjorde barnet mitt lykkelig. Selv hadde han aldri hatt sjansen til å være et barn.

Noen ganger når han ikke kommer innom fordi han må jobbe, savner vi ham. De er ikke kompiser, men sønnen min kommer godt overens med han. Min yngste datter stoler ubetinget på han, og min kones morsinstinkt ser ut til å ha blitt større. Og jeg? Noen ganger bekymrer jeg meg for ham. Jeg vil at han skal være lykkelig.

Jeg fortalte kona mi, og min yngste datter det jeg hadde funnet ut om han. De gråt. Det var vanskelig å fortelle dem det. Jeg var skuffet over min eldste datter. Hun visste. Hun burde ha fortalt oss det. Hun elsker ham, og så lar hun ham gå hver eneste kveld, for å gå HVOR???

Dagen etter ga jeg han en nøkkel til huset vårt. Jeg fortalte at jeg forventet han hjemme hver eneste kveld. Hjemme. De neste ukene fikset vi opp et ekstra rom vi hadde, og tok han med oss for å kjøpe møbler. Han var veldig god til å lage ting. Han ønsket å være sin egen sjef, og han likte å bygge ting. Vi forsikret oss om at han fikk en utdannelse som ga han muligheten til å gjøre nettopp det.

Dette var i 2000. Nå, 15 år senere, har sønnen jeg fant, og datteren min, en blomstrende virksomhet sammen. Og de ga oss tre nydelige barnebarn.

Ting er ikke alltid slik vi tror de er.