Kilde: Tickld

I går jobbet vi med en historie om en ni år gammel gutt som blir mobbet på skolen for å bruke en «My Little Pony»-ryggsekk.

Skolen reagerte med å fortelle den lille gutten at han skulle la sekken være hjemme…noe som straffer den lille gutten og ikke mobberne.

Mange klaget over at skolene ofte ignorere disse problemene eller rett og slett ikke vet hvordan de skal håndtere dem…Blant kommentarene, kom jeg over historien om en lærer som slet med hvordan hun skulle lære barna om skadeomfanget av mobbing. Så hun bestemte seg for å bruke epler som visuelle hjelpemidler.

Ta deg tre minutter til å lese denne historien og del den gjerne med alle lærere:

Jeg bestemte meg for å stoppe på butikken denne morgenen, og kjøpe et par epler. Da vi hadde morgenmøte (der vi sitter i en sirkel og gjør øvelser), fortalte jeg klassen min at vi skulle prøve noe annet. Jeg viste dem mine to epler og ba dem så om å liste opp forskjeller og likheter mellom de to eplene. De var begge nøyaktig samme farge og form…den ene var litt lysere og større, men det var bokstavelig talt den eneste forskjellen.

Jeg holdt opp det andre eplet som var bare litt misfarget og mindre, og jeg sa: «Ekkelt. Dette eple ser stygt ut!», og så slapp jeg det på bakken. Alle barna så på meg som om jeg var gal. Noen lo lavt, men de fleste trodde det hadde klikket for meg.

Jeg plukket det opp og ga det til studenten som satt ved siden av meg og sa: «Er ikke dette eplet bare teit?! Du bør si noe stygt og gjøre dette».

Igjen slapp jeg det foran meg. «Nå må du sende det til personen ved siden av deg, slik at de kan si noe stygt til eplet, også!»

For å gjøre en lang historie kort: Barna ble veldig engasjerte og med på å si sårende ting til eplet og så slippe det foran seg. «Jeg hater huden din!», «Du har en stygg rødfarge», «Stilken din er ikke så lang», «Du er sikkert full av ormer», osv.

Nå hadde eplet hvert innom alle barna, og var tilbake hos meg. Alle hadde hatt muligheten til å ødelegge eplet. Jeg begynte å føle med det stakkars eplet.

Så holdt jeg begge eplene foran alle barna, og spurte dem på nytt om likhetene og forskjellene. Svaret var omtrent det samme, det var egentlig ingen forskjell. Selv etter at det gjentatte ganger hadde blitt dyttet mot gulvet. Man kunne ikke se skadene.

Jeg spurte mine studenter hvem som ønsket en bit av eplet…selvfølgelig…mat…og ALLE elevene mine rakk opp hendene fordi de ønsket en bit.

Jeg tok ut et skjærebrett, kniv og begynte å skjære i eplet. Det var perfekt. Og alle mine barn ble ivrige.

Deretter begynte jeg å skjære i det andre, og da jeg åpnet det, var det dekket i moste brune flekker. Innholdet var forslått fordi vi hadde kastet på det.

Da jeg holdt det opp ropte alle barna «æsj». Ingen ville spise eplet.

Det var da jeg så på dem og sa: «Men har ikke alle vi bidratt til at eplet ser slik ut?! Vi gjorde dette…hvorfor skal ikke vi spise det?»

Det var som om de stoppet opp og ble helt stille. Jeg fortsatte: «Se folkens… dette er hva vi gjør med andre mennesker når vi sier stygge og sårende ting. Når vi sladrer, baksnakker, eller kaller noen stygg, feit eller forteller dem at de ikke er bra nok, eller at de ikke kan være venner med deg…

Vi bare slipper dem ned mot bakken og forårsaker enda ett blåmerke…et blåmerke vi ikke kan se på utsiden, men som er svært reelt og svært ødeleggende for dem.

Det går ikke bare bort. Blåmerkene blir bare verre og dypere.

DETTE!» sa jeg og holdt opp det forslåtte eplet. «Er hva vi gjør med hverandre».

Jeg har aldri opplevd at elevene «tar» noe så fort før. Det var så virkelig for dem. De gråt og lo, og var veldig emosjonelle.

Utover hele dagen kom de bort til meg og klemte meg. De var så glade for at de hadde forstått det.

Tårene mine fortsatte å renne helt frem til lunsj.