Seksjoner:

© 2019 - Mita Media

Foto: Illustrasjonsfoto / Getty

Alenemoren blir helt fra seg når barna gjør henne flau i kirken. Så sier de dette

Kilde: Tickld

Da mannen min rolig kunngjorde at, etter elleve års ekteskap, hadde han søkt om skilsmisse og skulle flytte ut, var min første tanke: barna mine.

Min sønn var bare fem, og min datter fire. Kunne jeg holde oss sammen og gi dem en følelse av å være en familie?

Kunne jeg som enslig forsørger, ta vare på hjemmet vårt og lære dem etikk og verdier de kom til å trenge i livet? Alt jeg visste var at jeg måtte prøve.

Så hver søndag gikk vi i kirken. I løpet av uken, tok jeg meg tid til å gjøre lekser sammen med dem, og vi diskuterte ofte hvorfor det var viktig å gjøre de riktige tingene. Dette tok tid og energi i en periode hvor jeg hadde lite å gå på, og det var vanskelig å vite om jeg egentlig nådde dem.

En Morsdag, to år etter skilsmissen, gikk vi inn i kirken. Jeg la merke til alle de vakre blomstene som sto i små potter på hver side av alteret. Under gudstjenesten fortalte pastoren oss at han trodde morsrollen var en av de tøffeste jobbene i livet, og at det fortjente anerkjennelse og belønning. Han ba alle barna om å komme frem for å plukke ut en vakker blomst og gi den til sin mor som et symbol på hvor mye de var elsket og verdsatt.

Sønnen og datteren min gikk hånd i hånd opp midtgangen med de andre barna. Sammen vurderte de hvilken blomst de skulle gi meg.

Vi hadde kommet oss gjennom en vanskelig tid, og denne lille takknemligheten var akkurat det jeg trengte. Jeg så på de vakre blomstene og begynte å tenke på hvor jeg kunne ha blomsten de valgte til meg, for jeg var helt sikker på at de ville finne en fin blomst for å vise sin kjærlighet til meg.

Mine barn tok oppgaven på alvor, og så over hver eneste potte med blomster. Lenge etter de andre barna hadde returnert til sine plasser, og gitt mødrene sine en vakker potteplante, strevde mine to fortsatt med å ta et valg.

Til slutt, med et gledesutbrudd, valgte de. Med sprudlende smil lyste ansiktene deres opp, de gikk stolt ned midtgangen til der jeg satt og presenterte blomsten de hadde valgt ut til meg.

Jeg stirret forbløffet på den ødelagte, pjuskete, og visne blomsten sønnen min holdt i. Jeg tok blomsten. Det var tydelig at de hadde valgt den minste og dårligste planten. Den hadde ikke en eneste blomst på seg. Jeg så på smilene deres at de var stolte av valget sitt. Jeg visste hvor lang tid de hadde brukt, så jeg smilte tilbake og tok imot gaven deres.

Men da måtte jeg spørre. Ut av alle de vakre blomstene. Hva hadde gjort at de plukket ut denne planten for å gi til meg?

Med stor stolthet sa min sønn: «Denne så ut som om den trengte deg, mamma».

Tårene rant nedover ansiktet mitt og jeg klemte begge barna lenge.

De hadde bare gitt meg den største gaven jeg kunne få.

Mitt harde arbeid og mine ofre hadde ikke vært forgjeves, de ville vokse opp helt fint.

Vis kommentarer

Anbefalt

I en travel hverdag spekket med gjøremål er det fornuftig å effektivisere arbeidsoppgavene. Mer tid til overs betyr mer tid å bruke på ting du er glad i, som… if ( windowWidth < 500 ) { document.write(''); }

«Han spurte om han kunne være som sin bror som ikke har rødt hår».

«Stuntet» endte opp med å koste mye penger, men han synes det var verdt hver krone.

Vil du ha flere saker som denne?

Lik oss på Facebook for daglige oppdateringer :)