I denne filmsnutten blir vi tatt med inn i et hjem som tar seg av gamle hunder. Hunder som ikke har lenge igjen. Mange av hundene har funksjonshemninger eller sykdommer. De trenger sårt at noen tar seg av dem.

De eldre kvinnene står opp klokka seks om morgen for å begynne å stelle dem. Det dreier seg om å gi mat, trøst, kos og medisiner.

De har også en vegg full av bilder. De hundene som dør, får et bilde med navn, på rammet inn, og på veggen. På den måten glemmes ikke hundene, og de blir hele tiden minnet på hvor skjørt livet er – og ikke minst minnes de om alle de unike forholdene de har hatt til hver og en av hundene.

Det ligger mye arbeid i dette. Kvinnene sier at de nesten aldri går ut for å kose seg, eller for å være sosial med venner.

Når de mot slutten forteller at hver eneste hund skal føle seg elsket helt til siste åndedrag, blir det vanskelig å holde tårene tilbake.

Disse menneskene er virkelig fantastiske.