Paul Zerdin har vi sett før, men det er en mann det er vanskelig å bli lei av. Med seg på scenen har han en dukke, og sammen har de en samtale som får både publikum, dommere og oss til å skratte godt.
I starten ber han dommerne om å være stille fordi han ikke kunne finne en barnevakt. Allerede her er vi solgt.
Deretter begynner han å fortelle en historie, men dukken vil hele tiden bry seg og forandre på fortellingen. En av dommerne sier at han klarer å få oss til å føle at det er to mennesker på scenen – og det har hun helt rett i. Vi tror på han, og vi liker det vi ser og hører.