Kilde: Shareably

Jeg gikk nedover en svakt opplyst gate sent en kveld da jeg hørte skrik i det fjerne. Jeg fikk fullstendig panikk da jeg skjønte at det jeg hørte var lyden av en kamp: Tung pusting, riving av klær, skrik, paniske bevegelser.

Bare et par kilometer fra der jeg sto, ble en kvinne angrepet.

Burde jeg involvere meg? Jeg var redd for min egen sikkerhet og forbannet på meg selv for å plutselig ha tatt en ny rute hjem den kvelden.

Burde jeg ikke bare finne en telefon og ringe til politiet?

Selv om det virket som en evighet, hadde drøftingen i hodet mitt bare tatt noen sekunder, men ropene ble svakere, som om hun ga opp. Jeg visste at jeg måtte handle raskt.

Hvordan kunne jeg bare gå vekk fra dette? Jeg hadde bestemt meg. Jeg kunne ikke snu ryggen til kvinnen, selv om det betydde at jeg risikerte mitt eget liv.

Jeg er ikke en modig mann, og jeg er alt annet en atletisk. Jeg vet ikke hvor jeg fant motet fra, heller ikke den fysiske styrken, men da jeg endelig hadde bestemt meg for å hjelpe jenta ble jeg helt forandret. Jeg dro overfallsmannen vekk fra henne.

Vi falt mot bakken og jeg kjempet i noen minutter til angriperen hoppet vekk og flyktet fra stedet.

Jeg pustet tungt da jeg reiste meg opp for å nærme meg jenta. Hun satt bak et tre. Hun hulket.

Det var bare så vidt jeg så henne, hun var nok i sjokk så jeg prøvde å nærme meg henne forsiktig. Jeg ville ikke skremme henne enda mer.

Først snakket jeg med henne på avstand.

«Det går bra. Han har rømt. Du er trygg».

Det ble en lang pause før jeg hørte de sjokkerende ordene hennes.

«Pappa, er det deg?»

Og så, fra bak treet, kom min yngste datter frem.

Budskapet er klart. Hva ville du gjort i en slik situasjon? Kommer du til å gjøre det rette når det virkelig teller?

Det kan være noen DU er glad i. Ikke lukk øynene.