Vi mennesker har en tendens til å ta de som står oss nærmest for gitt. Noen ganger vet vi ikke hva vi hadde, før vi har mistet det fullstendig.

Noen ganger må det skje noe stort, eller noe grusomt, før vi klarer å se ting klart.

En mann havner i en ulykke som forandrer alt. Det får han til å tenke gjennom de valgene han har tatt, og hvordan det har påvirket de rundt ham.

Ulykken gjør at han nå angrer på hvordan han behandlet sin kone. Derfor skriver han et brev.

Kilde: Hrtwarming

Til alle mine venner, og alle jeg kjenner: Jeg har lyst til å å tilstå noe.

Min kone og jeg skilte oss for tre år siden, og vi har ikke sett hverandre siden den gang. Sannheten er at jeg forlot henne for en yngre, penere kvinne. En 23 år gammel jente som heter Rosa. Men, av en eller annen grunn, tok jeg aldri min kone vekk som nødkontakt.

Etter en ulykke havnet jeg i koma. Når jeg til slutt våknet opp, var ikke Rosa der, men min ekskone var. Hun var den eneste i rommet.

Hun satt i stolen på sykehuset og så på TV. Det så ut som om hun ikke hadde dusjet på en stund. Jeg kunne se at hun bekymret seg. Hun snudde hodet sitt forsiktig da hun la merke til at jeg sakte men sikkert kom til bevisstheten. Fjeset hennes forandret seg: Hun lyste opp og hennes vakre smil var plutselig tilstede igjen.

«Det er så typisk deg at noe slikt som dette skjer», sa hun. «Siden jeg likevel er her, tenkte jeg at jeg kunne fikse noe mat til oss. Hva vil du ha?»

Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært utro med henne for alle de årene siden. Unnskyld.

Man vet ikke hva man har, før man mister det.